Om å være takknemlig.

Jeg syns han her er ganske fin,

dvs. bedårende, betagende, deilig, elegant, estetisk, fiks, fortryllende, henrivende, inntagende, lekker, nett, nydelig, pen, poetisk, proper, pyntelig, skjønn, smukk, snerten, søt, underbar, vakker, ven, vidunderlig og yndig,

og er derfor ganske glad,

dvs, begeistret, blid, fornøyd, frydefull, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, salig, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds og ubekymret,

for at han er kjæresten min.

Hilsen Kristin og synonym.no

Reklame

På direkte oppfordring fra frøken Aurdal

Liv Marit har gitt meg streng beskjed om at jeg må oppdatere bloggen. Det er jeg helt enig i. For å komme ajour (a jour?) føler jeg for å oppsummere litt angående hva som har skjedd siden sist. I og med at «sist» er drøyt fire måneder siden, velger jeg en stikkordsbasertorientert variant. Den er dessuten ikke kronologisk ordnet.

– Min fantastiske niese, Julie, har blitt fire måneder og tre dager gammel, og dessuten døpt.
– Jeg har rundet mitt 22. og begynt på mitt 23.år.
– Gospelgruppa Safari har gitt ut sin første plate, «Thank You», denne kan forøvrig kjøpes på iTunes 🙂
– Paul og jeg har rundet halvannet år som kjærester.
– Lillebror Håkon har blitt ferdig med ungdomsskolen.
– 4.juni var jeg (forhåpentligvis) ferdig med mitt første universitetsår.
– Jeg har gjort noe mitt nittenårige selv aldri trodde jeg skulle gjøre – bestilt partur til Paris.
– Jeg har flyttet 1685 meter, nærmere bestemt fra Munchs gate 9 på St.Olavs plass til Sørkedalsveien 3C på Majorstua.
– Kari og jeg har begynt (og sluttet igjen?) å jogge rundt Sognsvann.

–
På T-banen i dag formulerte jeg en slags hverdagsbønn som jeg fikk litt lyst til å dele:

Kjære Gud,
jeg ber om at jeg i dag må
lytte mer enn jeg prater,
gi mer enn jeg tar,
handle mer enn jeg tenker,
og elske der jeg selv gjerne ville dømt.

Fine dager

Helga som nettopp var bør karakteriseres som særs fin.

Fredag, altså i foriforigårs spiste jeg deilig wokmiddag hos Sindre etter jobb. Deretter hang jeg hos Henrik med fine kristiansandsfolk, og til slutt stakk jeg på Smuget og koste meg med godt selskap og kjekk covermusikk.

Lørdag, altså i forgårs tok Paul og jeg et (etter min mening) relativt stort steg i forholdet vårt. Etter et år, to måneder og elleve dager dro vi på vår første felles tur til Ikea. Etter to timer i markedshallen kom vi begge ut i live og med både lemmer og kjærlighet forholdsvis intakt. Etter å ha plassert alle de fine, nye tingene i Akersbakken 37 gikk vi i Storsalen og hørte Madam’s quartet spille på Frikvarteret, og kvelden ble avsluttet med fest hos min elskede Hanne Kalleberg.

Søndag, altså i går, var en veldig fin dag. Formiddagen ble tilbrakt i skiløypa i Nordmarka sammen med Hanne, Marie, Julie og resten av Oslo. Både Hanne og jeg var redde for å få dugg på kameralinsene, derfor ble turen dessverre ikke foreviget. Etter en lang dusj og noen timer i horisontal fikk jeg servert deilig indrefilet hos herr Marti. Etter å ha sovet litt i leiligheten gikk jeg trøtt som en strømpe ned i Filadelfia, og gjespet meg gjennom et veldig bra møte. Kirkekaffen, som for anledningen var byttet ut med kirkekveldsmat, ble inntatt i leiligheten til Jørgen sammen med Paul, Kristina, Marie, Hanne og nettopp Jørgen.

Jeg har det ganske fint, jeg. Hvis det nå bare kan slutte å være så i n n m a r i kaldt. Jeg drømmer meg hit, til Montevideos hvite strender hvor jeg befant meg i fjor på denne tiden. Tidenes tur har ettårsjubileum.

–

En fin kveld – 4 porsjoner

Du trenger:

– 1 leilighet med loftsstue.
– Litt hyssing og en håndfull kleshengere.
– 2 liter kaffe, 1 plater sjokolade og 1 korv med druer.
– 10 jenter.
– Et hav av brukte klær.

Miks sammen fine jenter fra ulike steder og miljøer. Bland godt. La stå å godgjøre seg i cirka fire timer.

Kristina hadde en ekstra scrap book til overs.

Kristina fortsetter å snike seg inn på bildene, her med fine Irene.

My, Ane Marte og Kristina («ny» Kristina)

Ingvildkatta som snart på vei til Kina.

Kathrine «vant» byttekvelden.

Eline med deler av fangsten.

–

En siste ting. Randi har kjøpt seg boksen. Krise. Jeg lever ikke lenger for meg selv.

Bryllaup i Hardanger

Selv om det i morgen allerede er en måned siden Øyvind og Ingelinn ble smidd i hymnens lenker kan en slik begivenhet ikke gå bloggmessig i glemmeboken.

Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra Norheimsund om at Øyvind Stople Sivertsen og Ingelinn Chemosop Strømme skulle inntre i den hellige ektestand. Denne vielsen ble holdt mens brudens far, Kjell, var lærer på Framnes Kristne Videregåande Skule. Og alle dro av sted for å overvære bryllupet, hver fra sin by. Kristin dro da fra Kristiansand i Vest-Agder opp til Norheimsund i Hardanger, siden hun var av Ingelinns hus (om enn ikke ætt) for å være med på bryllupet sammen med sin Paul,  som naturlig nok ikke ventet barn.

Heldigvis var der rom nok i herberget og alle fikk et sted å sove. Og de ble gift, jommen ble de det. Maken til fint bryllup, tre dager til ende med alt som seg hør og bør av flotte gester, fine taler, god mat og ikke minst masse kjærlighet. Etter å ha bivånet (fremdeles litt i det formelle språkhjørnet) bryllupet deres er jeg ikke i tvil om at Ingelinn og Øyvind er kroneksemplet på ektepar. Herligfred, så fine. Respektfulle, kjærlige, ærlige, kompromissvillige, positive, forståelsesfulle, humoristiske og oppmerksomme er bare noen av adjektivene som kan karakterisere disse to i sitt forhold til hverandre.

Med fare for å begynne å grine her jeg sitter og skriver, tror jeg at bildene skal få tale resten av min sak. Æren for bildene går til fotografen, John Larsen.

Dag 1: Bryllupsshow

Vi tok like godt bryllupet som en partur med Randi og Øystein.

Randi og Tonje blåste i saxene.

Vi fikk forholdråd fra en ekte ekteskapsekspert.

Til og med brudeparet var der.

Brudgommen sang om hockeysveisens gleder.

Og brura ble fanget av en stormvind.

Dag 2: Vielse og bryllupsfest

Bunaden måtte selvsagt få være med til Hardanger.

Og Ingelinns endeløse timer med saks og lim restulterter i noen smellfine bordkort og gaveposer.

Brura var fin og glad.

Det var brudgommen også.

På sørlandet ville vi sagt at «de måtte gifte sæ»…men i Hardanger kalles det visst bare niese.

«Oooyvind, eg e så utruleg STOLT!» ❤

Brudebuketten måtte selvølgelig kastet («meen, ver forsiktige med han! Eg e nemleg så utruuuleg STOLT av han!»)…..

… og helt «tilfeldig» var det brudens søster, Alvhild som fikk tak i den.

Fine folk 🙂

Og alle var enige om at det brudeparet var nydelig, selskapet hyggelig, vielsen magisk og maten fortreffelig.

Fangsten – et utvalg

Den aller beste gaven, fra Gud Fader. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt ❤

Deilig marimekkokaffeboks og -servietter fra familien Røsok.

Fornøyd og takknemlig jente i lue fra familien Walnum og hals fra mormor.

To stykk håndmiksere, en fra Paul og en fra farmor 🙂

Div. deilige badeprodukter fra mormor og Lars Erik og Elise.

Ulltøy fra mormor ❤

Verdens deiligste keramikkboller fra mamma.

Underholdning og pensum fra mamma, Lukas og familien Saue Marti. Og bordbrikke fra familien Saue Marti.

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE FINE GAVER. TAKK FOR JULEMELDINGER OG FOR ALLE FINE STUDER MED FINE FOLK I 2008 (JADA, NESTEN NYTTÅR NÅ).

Ha en fortsatt velsignet julefeiring.

«deltid – være ansatt, arbeide på deltid» (www.ordnett.no)

I går og i dag har jeg vært på jobb på sykehjemmet. Det hender noen spør hvordan jeg klarer å jobbe i pleie med alt det som følger med og om ikke det er ekkelt. For å si det sånn, ingen mennesker digger vel kroppsvæsker, men det overskygges av den ganske utrolige muligheten det er å kunne være med å gjøre noens alderdom litt bedre og litt mer verdig.

Dette er mennesker med fire ganger så mange år på baken som meg (og likevel sannsynligvis færre kilo), og ditto mer livserfaring. De fleste av dem er ikke sneversynte, bare litt mer gammeldagse enn meg. De har en livsførsel som er radikalt annerledes og mye mer regelmessig enn min og har vokst opp i et Norge som de i dag nesten ikke kjenner igjen. Menn og kvinner som virkelig har bygd landet og som har klart seg gjennom både verdenskrig, drøssevis av unger, doble skift, tap av foreldre og ektefelle. Og så plutselig kan de ikke ta vare på seg selv lenger. De klarer ikke lage mat eller dusje selv. Noen begynner å tuste. Noen husker ikke hva barna deres heter. Det må føles utrolig rart og ganske nedverdigende.

Jobben min er å henge med disse (stort sett) utrolig fine menneskene. Å høre på alt det rare de har å si. Klappe dem litt på armen når de griner uten å helt vite hvorfor. Derfor er det så ekstra fint når de er glade. Når de takker så hjerteligst for maten eller er med og baker julekaker eller spør om studiene dine eller lyser opp når du gir dem en kakemann eller på deilig brei dialekt sier at de aldri har truffet så mange snille folk på ett sted. For sånne øyeblikk kan jeg tåle både stress, for lav bemanning, et par slåsskamper, tunge løft og ymse kroppsvæsker.

Hvis du har noen gamle slektninger – dra og besøk dem. Særlig nå i jula 🙂

On the sixth day of christmas

Tenk å være så heldig å bo med hun her, da.

«Kristin, jeg tror det ligger noe til deg under den lua der…»

…og på tirsdag bakte vi pepperkaker

Julefest

Det er en fantastisk tid, dere. Se bare her.

Jeg kjenner noen fine.

Jeg kjenner noen fine jenter fra Stavanger.

De er fine å spise førstesøndagiadventfrokost med.

–

Og så kjenner jeg noen fine jenter fra Voie.

De gleder jeg meg til å komme hjem til.