Avslørt, men ikke avvist.

Når det først skulle skje at jeg (igjen) prøver å gjenopplive denne bloggen, så kan det i det minste være et durabelig innlegg.

Jeg er jo både kristen og kommer fra Sørlandet. Både kristne og sørlendinger er – dessverre – ofte opptatt av å holde maska. Vi kan rett og slett til tider være utrolig opphengt i å opprettholde en pen fasade. Så vi smiler og sier «ja, kjempe» når folk spør om vi har det bra, og vi jobber knallhardt for å sørge for å skjule feilene våre.

Det må jo ha noe å gjøre med at vi er redde. Redde for å ikke være normale. For å bli avvist, for ingen kan vel ville ha noe med meg å gjøre hvis de visste hva jeg egentlig tenkte. Hvordan jeg egentlig har det. Hvem jeg egentlig er.

Med – her kommer de gode nyhetene: Fordi Jesus ble dømt etter mitt rulleblad, kan jeg dømmes etter Hans. Og det har seg nemlig sånn at Jesus sitt rulleblad er så rent som det kan få blitt. Flaks for meg, med andre ord. Dermed kan Kristin stå rak i ryggen, fordi jeg er avslørt, men ikke avvist. Og når jeg holder meg nær til Jesus merker jeg at fasaden begynner å slå sprekker. Når jeg ikke holder meg nær til Jesus, da er jeg mer egoistisk og mer negativ. Da bryr jeg meg mer om at jeg skal ha det bra enn at kjæresten min skal være lykkelig. Da kan jeg finne på å bli sjalu når det skjer bra ting med folk jeg er glad i. I stedet for å glede meg med dem.

Som du forhåpentligvis forstår, prøver jeg å rive ned fasaden. Det kommer sikkert til å ta lang tid, men nå er jeg i gang. Hvis du har lyst å være med, har jeg følgende utfordring:

Neste gang vi treffes, ikke smil hvis du egentlig føler for å grine. Si at du har det skikkelig dritt når jeg spør deg hvordan du har det (jeg skal prøve å ikke stille det utrolig førende spørsmålet «har du det bra?») – hvis det er sånn det er. Jeg kan ikke love at jeg kommer til å takle det perfekt. Jeg kan ikke love at jeg kan gjøre alt bra. Jeg lover deg derimot en klem. Og jeg lover at i lengden kommer det til å hjelpe oss begge at vi slutter å bygge fasade. Det kommer til å gjøre oss mer ekte, slik vi er ment å være. Mer lik Jesus. Sånne mennesker er det beste som fins.

Og så lover jeg at jeg skal fortsette å prøve å holde meg nær Jesus, sånn at jeg kan møte deg sånn som Han møter deg. Elsket for den du er. Avslørt, men ikke avvist.

Reklame

På direkte oppfordring fra frøken Aurdal

Liv Marit har gitt meg streng beskjed om at jeg må oppdatere bloggen. Det er jeg helt enig i. For å komme ajour (a jour?) føler jeg for å oppsummere litt angående hva som har skjedd siden sist. I og med at «sist» er drøyt fire måneder siden, velger jeg en stikkordsbasertorientert variant. Den er dessuten ikke kronologisk ordnet.

– Min fantastiske niese, Julie, har blitt fire måneder og tre dager gammel, og dessuten døpt.
– Jeg har rundet mitt 22. og begynt på mitt 23.år.
– Gospelgruppa Safari har gitt ut sin første plate, «Thank You», denne kan forøvrig kjøpes på iTunes 🙂
– Paul og jeg har rundet halvannet år som kjærester.
– Lillebror Håkon har blitt ferdig med ungdomsskolen.
– 4.juni var jeg (forhåpentligvis) ferdig med mitt første universitetsår.
– Jeg har gjort noe mitt nittenårige selv aldri trodde jeg skulle gjøre – bestilt partur til Paris.
– Jeg har flyttet 1685 meter, nærmere bestemt fra Munchs gate 9 på St.Olavs plass til Sørkedalsveien 3C på Majorstua.
– Kari og jeg har begynt (og sluttet igjen?) å jogge rundt Sognsvann.

–
På T-banen i dag formulerte jeg en slags hverdagsbønn som jeg fikk litt lyst til å dele:

Kjære Gud,
jeg ber om at jeg i dag må
lytte mer enn jeg prater,
gi mer enn jeg tar,
handle mer enn jeg tenker,
og elske der jeg selv gjerne ville dømt.

Fangsten – et utvalg

Den aller beste gaven, fra Gud Fader. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt ❤

Deilig marimekkokaffeboks og -servietter fra familien Røsok.

Fornøyd og takknemlig jente i lue fra familien Walnum og hals fra mormor.

To stykk håndmiksere, en fra Paul og en fra farmor 🙂

Div. deilige badeprodukter fra mormor og Lars Erik og Elise.

Ulltøy fra mormor ❤

Verdens deiligste keramikkboller fra mamma.

Underholdning og pensum fra mamma, Lukas og familien Saue Marti. Og bordbrikke fra familien Saue Marti.

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE FINE GAVER. TAKK FOR JULEMELDINGER OG FOR ALLE FINE STUDER MED FINE FOLK I 2008 (JADA, NESTEN NYTTÅR NÅ).

Ha en fortsatt velsignet julefeiring.

GOD JUL

Ønsker alle riktig god jul. Hipp, hipp hurra for Jesusbarnet.

Og litt mer hurra.

Hva betyr jula for meg?

I går var jeg på KRIK for aller første gang. Dessverre var ikke agendaen min først og fremst å trene, men å holde andakt. Det var som alltid veldig kjekt og litt skummelt. Jeg håper Gud fikk/får sagt noe.

Jeg elsker jula. Virkelig digger den. Så snart vi skriver første søndag i advendt hamstrer jeg pepperkaker og julebrus, hører på julemusikk og pynter på rommet mitt. Jeg elsker julefilmer, julekaker, presanger, pinnekjøtt og hele stemningen. Etter at jeg flyttet ut har jeg også begynt å elske å være med familien. For meg er jula en god mulighet til å koble av etter en slitsom høst og til å tilbringe masse tid med de vi er glad i. (Pluss hamstre inn litt gaver.)

Men for mange har jula også en ganske stor bakside. For de som er ensomme er jula visstnok den ensomste tida i året. Tohundretusen barn i Norge gruer seg til jul fordi de er redde for åssen foreldrene oppfører seg nok de drikker alkohol. Veldig mange foreldre har ikke råd til å gi ungene den jula de syns de fortjener.

Sånne ting som dette gjør at jeg nok må se litt utover mitt glansbilde av jula. Hva er det egentlig jeg feirer? Er det en mann i rød lue som kommer med colabilen? At askepott får prinsen i år også? Alle gavene under treet?

Det er ikke selvsagt at jeg bruker masse tid i jula til å tenke på Gud. Jeg er liksom litt for opptatt med å kose meg. Og jeg tror Gud syns det er helt konge at vi koser oss og feirer i jula. Ellers ville Han vel ikke funnet opp jula. Israelsfolket hadde en hel gjeng med høytider og fester: påske, pinse, høstfest, nyttårsfest, soningsdag, tempelinnvielsesfest osvosv. SE 5.MOS 16,13-14. Jeg tror vi trygt kan feire og kose oss i jula, og jeg tror ikke vi trenger å ha dårlig samvittighet for at vi har lyst til å kjøpe fine gaver til venner og familie. Men kanskje tar vi litt av? Kanskje drukner julebudskapet i all maten og gavene. Gavene varer ikke evig, Jesus sier at ikke skal samle skatter på jorden, fordi de forgjengelige, men konsentrere oss mest om skattene i himmelen, fordi de aldri forsvinner.

Muligens har dette noe å gjøre med at vi har hørt julebudskapet så himla mange ganger at det ikke helt går inn lenger. ”Det skjedde i de dager”…….. og så hører jeg det på julaften og vi leser det kanskje hjemme, men jeg tenker ikke så kjempemasse over det. Jeg skulle likt å se juleevangeliet på film i kirka, for bak det litt gammeldagse språket så inneholder egentlig juleevangeliet de fleste ingrediensene til en god actionfilm: en ung vakker kvinne med en vanskelig utfordring, Josef som beskyttende helt, masse hindringer, flukt fra en skummel skurk som ønsker å drepe jesusbarnet, engler og tjo og hei.

Juleevangeliet er jo faktisk uvurdelig, jeg mener, uten det som skjedde den første jula hadde det jo ikke vært noen kirke. Ingen Jesus – ingen kristne, ingen leirer, ingen bedehus, ingen salmer, ingen julemesser, ingen bibler. Jeg tror juleevangeliet kan lære meg noe om livet og særlig om hva slags fokus jeg bør ha i jula.

Det som først og fremst slår meg med juleevangeliet er hvor lite stæsj og pynt det er. Når du tenker på at det faktisk er Guds Sønn som ligger i den krybba skulle en tro at Gud ville ha diska opp med litt mer futt og fanfarer, i det minste gitt Jesus en ordentlig seng. Men derimot blir Jesus født i en sannsynligvis kald og mørk jordhytte eller trehytte som lukter av dyremøkk. Mora hans er ei ung jente på kanskje så lite som 15 år, hun er en ”hvem som helst”, i samfunnets øyne er hun ikke noe ekstraordinært. Josef er en helt vanlig mann. Gjeterne, som var de første som fikk se Jesus var langt nede på den sosiale rangstigen. Alt er helt average. For det ytre betyr ikke noe for Gud. I juleevangeliet viser Gud oss sterkere enn noen gang at de små menneskene, de ”ubetydelige” duger. Gud trenger ikke stæsj, Han kan ta helt vanlige liv å gjøre dem til noe stort. Det ser vi av hele Jesus sitt liv og hvem han henger med, det står i Bibelen: Fariseerne og deres skriftlærde murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Jesus har store planer med vanlige folk som deg og meg, og derfor tror jeg vi kan tenke litt stort i jula. Vi kan tørre å tenke litt utradisjonelt, for eksempel fri oss å måtte gi steindyre gaver. Kanskje kan vi kjøpe en litt billigere gave og gi resten av pengene til noen som trenger dem? Kanskje kan vi ta med mormor på kino i julegave i stedet for å gi henne det tiende paret med grytekluter? Kanskje kan vi gi litt av vår tid eller penger til dem vi ikke kjenner, men som vi vet trenger det. Tenk en ekstra gang om det er noen som trenger deg litt ekstra i jula.

Jeg håper alle får ei strålende jul, at dere får kost dere med familien og koblet av og spist god julemat og får fine presanger som dere trenger og blir glad for. Og så håper jeg dere kan se at det Gud gjør i jula er helt sykt kult. Gud kommer som en liten baby som senere skal dø for deg. Fordi Han elsker deg så usannsynlig og beskrivelig høyt at Han ikke holder ut tanken på å være uten deg. Under all kosen og julemaset handler det rett og slett om at vi kan få komme helt tomhendte til Jesus, til kongen i krybben, akkurat som gjeterne. Du trenger ikke komme med noe annet enn deg selv, og alt forventningspress, alle tanker om at du ikke er god nok eller flink nok eller pen nok, de kan du få lov til å legge igjen utenfor stallen. Helt i begynnelsen av Johannesevangeliet står det, Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

«Vold i nære relasjoner – hvor går grensen?»

På vei over Universitetsplassen hjem fra jobb fikk jeg utdelt en brosjyre med denne tittelen. I følge Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) har én av fire norske kvinner opplevd vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner. Jeg blir skremt av at tallet er så høyt. Det forteller at det til og med i Norge langt i fra er en selvfølge at kjæresten din ikke slår deg. Det er ikke noen selvfølge at du ikke tvinges til sex, eller at du får treffe vennene dine når du vil eller i det hele tatt forlate huset. Men at det ikke er noen selvfølge betyr ikke at det er greit, det er omtrent så langt fra greit som det kan få blitt. Bedre blir det ikke at mennesker med politiske verv kommer med (unnskyld uttrykket) idiotiske uttalelser som «Jeg tror det at hvis vi skal få redusert kvinnevolden, så bør ikke kvinnene være så kvikke til å legge bena i kors når mannen kommer hjem fra jobb. Jeg tror det vil redusere prostitusjon også» (http://arkiv.nettavisen.no/Nyhet/94463/-+Gi+mannen+sex+oftere.html)

Vi kan ikke sitte og se på at kvinner blir utsatt for vold bak «lukkede» dører fordi vi er så fryktelig redde for å tråkke hverandre på tærne eller bryte inn i privatlivets «fred». Vi må tørre å si i fra, riktignok risikerer vi å drite oss ut, ta feil, men tenk hvis vi ikke bryter inn? Å snu seg vekk og late som ingenting er ukristelig, Gud har gitt oss i oppdrag å ta vare på hverandre, og særlig de svake: «Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» (Apostlenes gjerninger 20,35). I n g e n jenter fortjener å bli utsatt for vold.

Sjekk ut JURKs nettside, http://www.jurk.no/no/front/ for mer info.

Klem fra Kristin, forskjellsfeminist 🙂

–
«Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle.» Ordspråkene 31,29.

Never too cool for school.

Studiet er mildt sagt kommet godt i gang, og undertegnede har de siste to ukene hatt et par mindre panikkaktige anfall angående lesemengde/studiemengde/mangel på timer i døgnet/hvordan man skal få tid til studier i tillegg til alle de andre tusen tingene man driver/hvordan man i all verden skal få tid til å slappe av midt i alt dette. Det er bare begynnelsen av september og jeg kan allerede snart gi ut en (noe svak) bok bestående av forelesningsnotatene mine. Disse tingene har kvernet i hodet mitt og stresset meg en del, men nå har jeg bestemt meg for å la være. Å stresse altså, ikke å gjøre tingene. Så nå stoler jeg på at jeg med en god porsjon hjelp fra Han der oppe kommer meg helskinnet de neste månedene med gjennomsnittlig to romaner i uka, norsk/svensk/dansk litteraturhistorie/lyrikk- og dramateori/pedagogikk/oppgaveskriving/jobb og så videre. Det kan kanskje virke som om jeg ikke har det noe greit, men det har jeg egentlig, takket være en del interessant stoff, fine studiekamerater, et nydelig kollektiv, deilige venner og sist, men ikke minst en overbærende kjæreste som holder ut med meg.

Og så er det jo så mange ting å glede seg til:
– Kirk Franklin 8.september, som innbærer av ymse fine kristiansandfolk er i byen.
– Hyttetur med kollektivet neste helg.
– Spillejobb med flinke folk 18. september.
– Div. innflytningsfester.
– Stevie Wonder 20. september.
– Berlin med Paul 23. oktober….

… og sikkert masse mer 🙂

I dag startet jeg opp igjen med fjorårets trenetidlighveronsdagmorgenvane, det var som alltid usannsynlig hardt der og da, og som alltid usannsynlig godt etterpå. Deretter fulgte forelesning om H.C. Andersen, oppgaveskrivingsmøte med min fabelaktige basisgruppe, middag med Erlend og Kristian og fem og en halv time på lesesalen. Som litt avkobling før jeg starter på Peer Gynt har jeg sotert notater (helt seriøst så koser jeg meg og slapper av av å sortere ting).

Her bor jeg. De har heldigvis god kaffe der. Ha en velsignet kveld.

I etikktimen i dag snakker vi blant annet om abort. Nå skal ikke jeg slenge ut et brennende antiabortinnlegg, men alikevel tror jeg det er en sak jeg som kristen må ta del i. Det jeg først og fremst tenker på er hvor hårreisende det er at vi kristne på langt nær er flinke nok til å ta vare på mennesker som velger å ikke ta abort ved uønsket graviditet. Hvordan kan vi preke mot abort hvis vi ikke samtidig setter opp et reelt og levelig alternativ? Både unge tenåringsjenter og unge kvinner som blir gravide utenfor ekteskapet opplever utrolig mye fordømmelse og baksnakking, blant annet i kristne miljøer. Og det er jo helt sykt, for dette er jo det ene miljøet der det ikke bør være noe fordømmelse i det hele tatt! Vi burde jo stå i kø for å hjelpe med å gjøre livet lettere for enslige mødre eller unge, ugifte par. I stedet sladrer vi og skuler og dømmer og tenker at det er godt sånne ting ikke skjer med oss, for vi er så prektige og lite syndige. Etter min mening er dette tvert i mot helt ukristen tankegang, og jeg som kristen, både som menighetsmedlem og som enkeltmenneske må ta et tak og leve ut kristenlivet i stedet for å snakke om det.
Ting skjer. Det kunne vært meg.

(Dette ble veldig alvorlig, men merker at dette er noe som opptar meg. Og jeg registrerer, med noe skrekk, at jeg nok kanskje har en liten sosialarbeider i magen (haha, fin metafor når vi snakker om graviditet og abort.))

Blogg, schmogg.

Nå var det, som visse mennesker påpekte, på tide med en oppdatering på bloggen. Nesten vanskelig å huske alt som har skjedd siden sist, så det får bli et lite utvalg hendelser:

Jeg har vært en del på skolen, kommet litt i gang med lesing av pensum og litt mindre i gang med øving. Semesterets beste fag heter uten tvil apologetikk og handler om hvordan å diskutere og forsvare troa si. Sinnsykt interessant og fantastisk god foreleser. Ellers har Randi, Ingelinn og jeg vært ganske flinke til å trene:)

Så har jeg faktisk vært ute på skikkelig restaurant to ganger de siste tre ukene. Første gangen sammen med Paul på et herlig sted med navn Arakataka hvor vi spiste tidenes soppsuppe og tidenes entrecote (er det ikke her det skal være en strek over en eller annen bokstav?) og tidenes mangosorbet. Andre gangen var jeg med familien og feiret min kjære stemors femtiårsdag på et veldig fint, men halvskummelt klosterinspirert sted på Fredensborg. Rett og slett flottet meg litt.

Snøen kom, men før jeg fikk sukk for meg og kommet meg ut på ski var den regnet vekk igjen.

Jeg har vaksinert meg og Liv Marit og jeg er nå klar for Argentina om ganske nøyaktig to uker. Det skal bli så sykt herlig å se denne jenta…

…FRAAAH!

Helga som nettopp er ferdig var veldig fin. På fredag var jeg litt hos Paul (som var syk og hadde feber) og så på konsert med Bård og Kaarstadbygget på KG og så litt hos Paul igjen og så på Olsenbanden. Lørdag spiste vi grøt og jeg vasket rommet og så gikk vi på konsert med Knut Reiersrud på Blå. Det var ganske gøy, det gøyeste var kanskje den femti år gamle mannen som begynte å skrike ut sine kjærlighetserklæringer til Knut Reiersrud sin musikk («KNUT! Din musikk er alt, den er kjærlighet, den er begjær. Vi ELSKER deg, Knut!» «Hold kjeft!» «Nei, jeg holder ikke kjeft! Vi elsker deg, Knut!») da det var nesten helt stille i lokaet og som etterpå kom bort til oss og vaset om «gutta i California» i fem minutter mens han sang riffet på Californication og lurte på hvem som var det beste bandet i verden. Da vi ikke kunne svare på det, ble han litt muggen, så da stakk vi heller opp til Sigrun som hadde fest. Da alle utenom Anja, Ingvild, Ruben, Gjermund, Paul (som fremdeles var syk og hadde litt feber), hadde gått, fant Ingvild fram makaroni og kjøttsaus. Det var ikke akkurat feil. I går, søndag, var tidenes dag. Først spille i baptistkirka med Anja. Deretter Citykirken med Hanne, Ane Marte og Paul (fremdeles noe redusert, immunforsvar, my ass..), med påfølgende jentefilmmedpizzachipsogsjokoladehenging med min eneste, fineste Hanne Kalleberg. Og som ikke det var nok dro vi på Jakobsmesse i tussmørket.

Og nå er det mandag. Men jeg er ikke akkurat deppet av den grunn.
–

ILU, alle i hopa. Bless!

ps. Må bare ta med teksten til tidenes salme, som Anja og jeg spilte i går. Fantastisk fin tekst og nydelig melodi.

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

(Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.)

(Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.)

(Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kom mer innen borde,
da legger havet seg igjen.)

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.

Semesterfest på Staffeldts<3

På torsdag hadde vi semesterfest. Det var ganske kjekt. Først hadde vi sminkevors…

…se så fine vi ble (med et slikt utgangspunkt kunne det jo ikke bli noe særlig annet enn bra.)

Deretter trasket vi bort til skolen hvor vi traff annen festkledd, kristen ungdom. Vi spiste gryterett som var overraskende god og drakk (rus)brus. Så var det i god kristen ånd ymse bordsanger med varierende suksess og kvalitet, blant annet sang vi sang på rull.

Fine mennesker ved middags(nattverds-?:))bordet<3

Lefifipeifi og Åselillpill.

Bård Olav.

Egentlig har jeg bilder fra underholdningen etterpå også, men de ble så dårlige at jeg får nøye meg med en liten rekonstruksjon. Det var både Høgskolenytt på høgskolenytt, Senkveld med Tove og Anne Margrethe og Jakten på kjærligheten. Det var morsomt og ikke morsomt, men det var definitivt flaut. Det var lærere som dummet seg ut på en herlig måte og fine sjekkevideoer med Larsen fra Øya i spissen. Det var rap og fjernstyring av Kristen spiritualitet og det meste Staffeldts hadde å by på. Det var egentlig ganske kjekt.

Så gikk vi litt på Rust, der var de litt (dritta utrooolig) sure fordi vi kjøpte så lite, så derfor gikk vi etter hvert. Men ikke før Bård Olav og Inger Elisabeth fikk lekt seg litt med Mr. Nikon.

….og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld, og Kristin var enig i at hun har det ganske fin på Staffeldts.