Fine dager

Helga som nettopp var bør karakteriseres som særs fin.

Fredag, altså i foriforigårs spiste jeg deilig wokmiddag hos Sindre etter jobb. Deretter hang jeg hos Henrik med fine kristiansandsfolk, og til slutt stakk jeg på Smuget og koste meg med godt selskap og kjekk covermusikk.

Lørdag, altså i forgårs tok Paul og jeg et (etter min mening) relativt stort steg i forholdet vårt. Etter et år, to måneder og elleve dager dro vi på vår første felles tur til Ikea. Etter to timer i markedshallen kom vi begge ut i live og med både lemmer og kjærlighet forholdsvis intakt. Etter å ha plassert alle de fine, nye tingene i Akersbakken 37 gikk vi i Storsalen og hørte Madam’s quartet spille på Frikvarteret, og kvelden ble avsluttet med fest hos min elskede Hanne Kalleberg.

Søndag, altså i går, var en veldig fin dag. Formiddagen ble tilbrakt i skiløypa i Nordmarka sammen med Hanne, Marie, Julie og resten av Oslo. Både Hanne og jeg var redde for å få dugg på kameralinsene, derfor ble turen dessverre ikke foreviget. Etter en lang dusj og noen timer i horisontal fikk jeg servert deilig indrefilet hos herr Marti. Etter å ha sovet litt i leiligheten gikk jeg trøtt som en strømpe ned i Filadelfia, og gjespet meg gjennom et veldig bra møte. Kirkekaffen, som for anledningen var byttet ut med kirkekveldsmat, ble inntatt i leiligheten til Jørgen sammen med Paul, Kristina, Marie, Hanne og nettopp Jørgen.

Jeg har det ganske fint, jeg. Hvis det nå bare kan slutte å være så i n n m a r i kaldt. Jeg drømmer meg hit, til Montevideos hvite strender hvor jeg befant meg i fjor på denne tiden. Tidenes tur har ettårsjubileum.

–

En fin kveld – 4 porsjoner

Du trenger:

– 1 leilighet med loftsstue.
– Litt hyssing og en håndfull kleshengere.
– 2 liter kaffe, 1 plater sjokolade og 1 korv med druer.
– 10 jenter.
– Et hav av brukte klær.

Miks sammen fine jenter fra ulike steder og miljøer. Bland godt. La stå å godgjøre seg i cirka fire timer.

Kristina hadde en ekstra scrap book til overs.

Kristina fortsetter å snike seg inn på bildene, her med fine Irene.

My, Ane Marte og Kristina («ny» Kristina)

Ingvildkatta som snart på vei til Kina.

Kathrine «vant» byttekvelden.

Eline med deler av fangsten.

–

En siste ting. Randi har kjøpt seg boksen. Krise. Jeg lever ikke lenger for meg selv.

Reklame

Når hele himlen faller ned

I kveld gikk jeg i Oslos gater i tett, helt stille, snøvær med iPoden på ørene.  Anne Grethe Preuss var ikke så dum da hun sa at alt går litt langsommere når det snør. Som et lite ekko fra fortiden dukket Damien Rice sin Delicate opp i en gammel spilleliste. Og mens jeg gikk der tenkte jeg at det hadde vært litt kjekt om livet var en film.

Livet mitt skulle vært en litt smart romantisk komedie, type engelsk med snerten og litt lavmælt dialog, men en god del stillhet også. Love Actually blandet med en god dose Amelie og Sjokolade. Og litt eventyr og filmmusikk a la Narnia. Landskapet burde være litt jærsk som i Monstertorsdag, med en sørlandsvri. Filmen ville nok ikke vært spennende og begivenhetsrik hele tiden, den skulle heller være fylt med bra biroller og ganske mange fine og små øyeblikk.

Sånn som da jeg gikk i snøen. Den scenen skulle vært en typisk flashback-scene, og akkompagnert av Damien Rice skulle det vises korte glimt fra fortiden, da jeg var litt ung (men dessverre litt eldre enn min egen melodramatiske oppførsel skulle tilsi) og i alle fall ganske dum, men så er det deilige at mens heltinnen går der i snøen skjønner hun at hun har lært litt av å være ung og dum og derfor kan hun smile og fryse i hjertet (på en god måte) av overgangen mellom Blower’s Daughter og Cannonball. Og derfor kunne Damien Rice godt få være soundtrack, selv om han kan virke litt deprimerende.

–

Ps. Du tror kanskje dette…

…er alle klærne jeg har. Der tar du feil. Dette er alle klærne jeg skal gi bort på byttekveld i morgen. Herligf r e d, sier jeg bare. Er det rart jeg har shoppestopp.

Om å være barnslig

Innimellom blir vi (heldigvis, vil noen si) alle som barn igjen. Med meg skjer det blant annet på dager som dette, grunnet noe så enkelt som en forundringspose. Nærmere bestemt (og sjansen er stor for at min glede henger sammen med det følgende) en gratis forundringspose jeg fikk på Blindern. I min barnslige og naive glede bryr jeg med lite om at den eneste grunnen til at jeg får denne posen er at smarte reklamefolk vil overtale meg til å kjøpe bestemte produkter, som kanskje til og med er dårlige og/eller unødvendige i og med at de kan deles ut gratis. Forundringsposer minner meg om fiskedam i barnebursdag. Spenningen med å åpne en pose med mange små ting som enda ikke aner hva er. Det må legges til at en god forundringspose må inneholde en eller annen form for godteri, jeg gjentar: den må inneholde godteri. Hvis ikke er det bare å la være. Det mente jeg da jeg var fem år og det mener jeg nå.

Godposen inneholdt…

-Diverse Asan-produkter. Kjekt å ha fordi velvære visstnok starter nedenfra.

Bind er dyrt.

Lunsj og «tannpuss» etterpå.

Sjokolade. Konklusjon: Bra forundringspose.