Lite hjertesukk.

Babyen min ble stjålet fra meg på toget i kveld. Hvordan skal den klare seg i den store verden uten meg, den som bare er halvannet år gammel?

Men, som morfar pleide å si: Det æ bare ting!

Matteus 6, 19 Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler.

Reklame

Fine dager

Helga som nettopp var bør karakteriseres som særs fin.

Fredag, altså i foriforigårs spiste jeg deilig wokmiddag hos Sindre etter jobb. Deretter hang jeg hos Henrik med fine kristiansandsfolk, og til slutt stakk jeg på Smuget og koste meg med godt selskap og kjekk covermusikk.

Lørdag, altså i forgårs tok Paul og jeg et (etter min mening) relativt stort steg i forholdet vårt. Etter et år, to måneder og elleve dager dro vi på vår første felles tur til Ikea. Etter to timer i markedshallen kom vi begge ut i live og med både lemmer og kjærlighet forholdsvis intakt. Etter å ha plassert alle de fine, nye tingene i Akersbakken 37 gikk vi i Storsalen og hørte Madam’s quartet spille på Frikvarteret, og kvelden ble avsluttet med fest hos min elskede Hanne Kalleberg.

Søndag, altså i går, var en veldig fin dag. Formiddagen ble tilbrakt i skiløypa i Nordmarka sammen med Hanne, Marie, Julie og resten av Oslo. Både Hanne og jeg var redde for å få dugg på kameralinsene, derfor ble turen dessverre ikke foreviget. Etter en lang dusj og noen timer i horisontal fikk jeg servert deilig indrefilet hos herr Marti. Etter å ha sovet litt i leiligheten gikk jeg trøtt som en strømpe ned i Filadelfia, og gjespet meg gjennom et veldig bra møte. Kirkekaffen, som for anledningen var byttet ut med kirkekveldsmat, ble inntatt i leiligheten til Jørgen sammen med Paul, Kristina, Marie, Hanne og nettopp Jørgen.

Jeg har det ganske fint, jeg. Hvis det nå bare kan slutte å være så i n n m a r i kaldt. Jeg drømmer meg hit, til Montevideos hvite strender hvor jeg befant meg i fjor på denne tiden. Tidenes tur har ettårsjubileum.

–

En fin kveld – 4 porsjoner

Du trenger:

– 1 leilighet med loftsstue.
– Litt hyssing og en håndfull kleshengere.
– 2 liter kaffe, 1 plater sjokolade og 1 korv med druer.
– 10 jenter.
– Et hav av brukte klær.

Miks sammen fine jenter fra ulike steder og miljøer. Bland godt. La stå å godgjøre seg i cirka fire timer.

Kristina hadde en ekstra scrap book til overs.

Kristina fortsetter å snike seg inn på bildene, her med fine Irene.

My, Ane Marte og Kristina («ny» Kristina)

Ingvildkatta som snart på vei til Kina.

Kathrine «vant» byttekvelden.

Eline med deler av fangsten.

–

En siste ting. Randi har kjøpt seg boksen. Krise. Jeg lever ikke lenger for meg selv.

Når hele himlen faller ned

I kveld gikk jeg i Oslos gater i tett, helt stille, snøvær med iPoden på ørene.  Anne Grethe Preuss var ikke så dum da hun sa at alt går litt langsommere når det snør. Som et lite ekko fra fortiden dukket Damien Rice sin Delicate opp i en gammel spilleliste. Og mens jeg gikk der tenkte jeg at det hadde vært litt kjekt om livet var en film.

Livet mitt skulle vært en litt smart romantisk komedie, type engelsk med snerten og litt lavmælt dialog, men en god del stillhet også. Love Actually blandet med en god dose Amelie og Sjokolade. Og litt eventyr og filmmusikk a la Narnia. Landskapet burde være litt jærsk som i Monstertorsdag, med en sørlandsvri. Filmen ville nok ikke vært spennende og begivenhetsrik hele tiden, den skulle heller være fylt med bra biroller og ganske mange fine og små øyeblikk.

Sånn som da jeg gikk i snøen. Den scenen skulle vært en typisk flashback-scene, og akkompagnert av Damien Rice skulle det vises korte glimt fra fortiden, da jeg var litt ung (men dessverre litt eldre enn min egen melodramatiske oppførsel skulle tilsi) og i alle fall ganske dum, men så er det deilige at mens heltinnen går der i snøen skjønner hun at hun har lært litt av å være ung og dum og derfor kan hun smile og fryse i hjertet (på en god måte) av overgangen mellom Blower’s Daughter og Cannonball. Og derfor kunne Damien Rice godt få være soundtrack, selv om han kan virke litt deprimerende.

–

Ps. Du tror kanskje dette…

…er alle klærne jeg har. Der tar du feil. Dette er alle klærne jeg skal gi bort på byttekveld i morgen. Herligf r e d, sier jeg bare. Er det rart jeg har shoppestopp.

Om å være barnslig

Innimellom blir vi (heldigvis, vil noen si) alle som barn igjen. Med meg skjer det blant annet på dager som dette, grunnet noe så enkelt som en forundringspose. Nærmere bestemt (og sjansen er stor for at min glede henger sammen med det følgende) en gratis forundringspose jeg fikk på Blindern. I min barnslige og naive glede bryr jeg med lite om at den eneste grunnen til at jeg får denne posen er at smarte reklamefolk vil overtale meg til å kjøpe bestemte produkter, som kanskje til og med er dårlige og/eller unødvendige i og med at de kan deles ut gratis. Forundringsposer minner meg om fiskedam i barnebursdag. Spenningen med å åpne en pose med mange små ting som enda ikke aner hva er. Det må legges til at en god forundringspose må inneholde en eller annen form for godteri, jeg gjentar: den må inneholde godteri. Hvis ikke er det bare å la være. Det mente jeg da jeg var fem år og det mener jeg nå.

Godposen inneholdt…

-Diverse Asan-produkter. Kjekt å ha fordi velvære visstnok starter nedenfra.

Bind er dyrt.

Lunsj og «tannpuss» etterpå.

Sjokolade. Konklusjon: Bra forundringspose.

Star Wars og Snåsamannen

Jeg har en tilståelse å komme med. En jeg ikke er helt sikker på om jeg er så fryktelig stolt av. Etter mangeårige motstand har jeg blitt en liten smule bergtatt…

På ungdomsskolen/videregående forsøkte Jørn gjentatte ganger å få meg til å se en Star Wars film, men jeg nektet ganske plent. Følgelig inngikk vi en avtale: jeg skulle se Star Wars hvis han så alle Harry Potter-filmene, en avtale som, fram til nå, har vært ganske neglisjert fra min side.

Men plutselig, for noen uker siden viste Nrk3 Star Wars 1. På forslag fra min bedre halvdel og i mangel av noe bedre å finne på så vi filmen. Om ikke annet er det kjekt å se på Hayden Christensen, Ewan McGregor og Samuel L.Jackson. Men, hold deg fast, jeg likte den faktisk. Og vips, i løpet av fire uker har jeg sett alle seks filmene.

–

Ellers har det i det siste vært ganske mye blest rundt noe som enkelte også vil karakterisere som science fiction – nemlig helbredelse. Bjarne Håkon Hansen mener at sønnen hans har blitt helbredet av kolikk. Petter Northug har også benyttet seg av Snåsamannens evner. Dette har vakt sterke reaksjoner hos enkelte, blant annet professor Kristian Gundersen. Jeg kan alt for lite om både naturvitenskap og biologi. Jeg tror (eller sagt med Gundersens ord, jeg «overtror») at folk kan helbredes. Det kan godt være professoren har mange gode grunner til å tro at helbredelse ikke er mulig. Men jeg lurer litt på hvem han ønsker å nå med denne snerte arrogansen .

Gundersen kritiserer Ap-topper for å gå ut med sine støtteerklæringer til Snåsamannen (og dermed også fenomenet helbredelse?), han mener det får dem til å framstå som motstandere av vitenskapen.

– Det er i strid med den rasjonelle «bygge landet-ideen» som Arbeiderpartiet har hatt igjennom mange år. Dette er et slags brudd med det, som jeg synes vi kunne ha vært spart for, forteller Gundersen. (http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/article2537711.ece)

Er det slik at Gundersen tror at Bjarne Håkon Hansen og Helga Pedersen ønsker å rive ned det Arbeiderpartiet har «bygd» opp de siste seksti årene? At de vil oppfordre folk til å slutte å gå til legen, slutte å ta medisiner, takke nei til operasjoner og behandligner av leger?

En annen som har engasjert seg er Fredrik Mellem, mangeårig tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Han vil ikke at statsråder skal henvise folk til «mumbo-jumbomedisin».

Nei, Gud forby at folk skulle bli friske. Det ville vært ille. Noe annet jeg syns er ille er å framstille livsverket til en 82 år gammel mann som har brukt de femti siste årene på å hjelpe folk gratis som overtro og mumbo-jumbo...

Bryllaup i Hardanger

Selv om det i morgen allerede er en måned siden Øyvind og Ingelinn ble smidd i hymnens lenker kan en slik begivenhet ikke gå bloggmessig i glemmeboken.

Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra Norheimsund om at Øyvind Stople Sivertsen og Ingelinn Chemosop Strømme skulle inntre i den hellige ektestand. Denne vielsen ble holdt mens brudens far, Kjell, var lærer på Framnes Kristne Videregåande Skule. Og alle dro av sted for å overvære bryllupet, hver fra sin by. Kristin dro da fra Kristiansand i Vest-Agder opp til Norheimsund i Hardanger, siden hun var av Ingelinns hus (om enn ikke ætt) for å være med på bryllupet sammen med sin Paul,  som naturlig nok ikke ventet barn.

Heldigvis var der rom nok i herberget og alle fikk et sted å sove. Og de ble gift, jommen ble de det. Maken til fint bryllup, tre dager til ende med alt som seg hør og bør av flotte gester, fine taler, god mat og ikke minst masse kjærlighet. Etter å ha bivånet (fremdeles litt i det formelle språkhjørnet) bryllupet deres er jeg ikke i tvil om at Ingelinn og Øyvind er kroneksemplet på ektepar. Herligfred, så fine. Respektfulle, kjærlige, ærlige, kompromissvillige, positive, forståelsesfulle, humoristiske og oppmerksomme er bare noen av adjektivene som kan karakterisere disse to i sitt forhold til hverandre.

Med fare for å begynne å grine her jeg sitter og skriver, tror jeg at bildene skal få tale resten av min sak. Æren for bildene går til fotografen, John Larsen.

Dag 1: Bryllupsshow

Vi tok like godt bryllupet som en partur med Randi og Øystein.

Randi og Tonje blåste i saxene.

Vi fikk forholdråd fra en ekte ekteskapsekspert.

Til og med brudeparet var der.

Brudgommen sang om hockeysveisens gleder.

Og brura ble fanget av en stormvind.

Dag 2: Vielse og bryllupsfest

Bunaden måtte selvsagt få være med til Hardanger.

Og Ingelinns endeløse timer med saks og lim restulterter i noen smellfine bordkort og gaveposer.

Brura var fin og glad.

Det var brudgommen også.

På sørlandet ville vi sagt at «de måtte gifte sæ»…men i Hardanger kalles det visst bare niese.

«Oooyvind, eg e så utruleg STOLT!» ❤

Brudebuketten måtte selvølgelig kastet («meen, ver forsiktige med han! Eg e nemleg så utruuuleg STOLT av han!»)…..

… og helt «tilfeldig» var det brudens søster, Alvhild som fikk tak i den.

Fine folk 🙂

Og alle var enige om at det brudeparet var nydelig, selskapet hyggelig, vielsen magisk og maten fortreffelig.

Norge, Oslo

Oslo torsdag kveld.

Et steinkast lenger borte:

Jeg tror ikke jeg skal rette noen pekefingre så seint på natta. Men det var ganske spesielt å befinne seg i Oslo sentrum i kveld. Å lese om det avisene kaller gatekamper ved Nationaltheateret, et sted jeg er innom nesten daglig, et sted jeg gikk forbi et kvarter før disse opptøyene. Jeg syns det er skremmende at det fins så mye sinne, det sier mye om hvor dypt denne konflikten stikker, og hvor maktesløst det kan føles for oss utenforstående å prøve å forstå den.

Jeg gikk en tur på stien

I dag, andre juledag, har jeg vært i skogen med mamma, farmor og Lukas. Det var helt nydelig, deilig og litt kaldt vær, og nydelig frisk luft.

Opphavet

Foss

Lukas<3

De fine damene

Det er ganske fint på Sørlandet i jula. Selv uten snø.

Fangsten – et utvalg

Den aller beste gaven, fra Gud Fader. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt ❤

Deilig marimekkokaffeboks og -servietter fra familien Røsok.

Fornøyd og takknemlig jente i lue fra familien Walnum og hals fra mormor.

To stykk håndmiksere, en fra Paul og en fra farmor 🙂

Div. deilige badeprodukter fra mormor og Lars Erik og Elise.

Ulltøy fra mormor ❤

Verdens deiligste keramikkboller fra mamma.

Underholdning og pensum fra mamma, Lukas og familien Saue Marti. Og bordbrikke fra familien Saue Marti.

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE FINE GAVER. TAKK FOR JULEMELDINGER OG FOR ALLE FINE STUDER MED FINE FOLK I 2008 (JADA, NESTEN NYTTÅR NÅ).

Ha en fortsatt velsignet julefeiring.

GOD JUL

Ønsker alle riktig god jul. Hipp, hipp hurra for Jesusbarnet.

Og litt mer hurra.