Når hele himlen faller ned

I kveld gikk jeg i Oslos gater i tett, helt stille, snøvær med iPoden på ørene.  Anne Grethe Preuss var ikke så dum da hun sa at alt går litt langsommere når det snør. Som et lite ekko fra fortiden dukket Damien Rice sin Delicate opp i en gammel spilleliste. Og mens jeg gikk der tenkte jeg at det hadde vært litt kjekt om livet var en film.

Livet mitt skulle vært en litt smart romantisk komedie, type engelsk med snerten og litt lavmælt dialog, men en god del stillhet også. Love Actually blandet med en god dose Amelie og Sjokolade. Og litt eventyr og filmmusikk a la Narnia. Landskapet burde være litt jærsk som i Monstertorsdag, med en sørlandsvri. Filmen ville nok ikke vært spennende og begivenhetsrik hele tiden, den skulle heller være fylt med bra biroller og ganske mange fine og små øyeblikk.

Sånn som da jeg gikk i snøen. Den scenen skulle vært en typisk flashback-scene, og akkompagnert av Damien Rice skulle det vises korte glimt fra fortiden, da jeg var litt ung (men dessverre litt eldre enn min egen melodramatiske oppførsel skulle tilsi) og i alle fall ganske dum, men så er det deilige at mens heltinnen går der i snøen skjønner hun at hun har lært litt av å være ung og dum og derfor kan hun smile og fryse i hjertet (på en god måte) av overgangen mellom Blower’s Daughter og Cannonball. Og derfor kunne Damien Rice godt få være soundtrack, selv om han kan virke litt deprimerende.

–

Ps. Du tror kanskje dette…

…er alle klærne jeg har. Der tar du feil. Dette er alle klærne jeg skal gi bort på byttekveld i morgen. Herligf r e d, sier jeg bare. Er det rart jeg har shoppestopp.