Avslørt, men ikke avvist.

Når det først skulle skje at jeg (igjen) prøver å gjenopplive denne bloggen, så kan det i det minste være et durabelig innlegg.

Jeg er jo både kristen og kommer fra Sørlandet. Både kristne og sørlendinger er – dessverre – ofte opptatt av å holde maska. Vi kan rett og slett til tider være utrolig opphengt i å opprettholde en pen fasade. Så vi smiler og sier «ja, kjempe» når folk spør om vi har det bra, og vi jobber knallhardt for å sørge for å skjule feilene våre.

Det må jo ha noe å gjøre med at vi er redde. Redde for å ikke være normale. For å bli avvist, for ingen kan vel ville ha noe med meg å gjøre hvis de visste hva jeg egentlig tenkte. Hvordan jeg egentlig har det. Hvem jeg egentlig er.

Med – her kommer de gode nyhetene: Fordi Jesus ble dømt etter mitt rulleblad, kan jeg dømmes etter Hans. Og det har seg nemlig sånn at Jesus sitt rulleblad er så rent som det kan få blitt. Flaks for meg, med andre ord. Dermed kan Kristin stå rak i ryggen, fordi jeg er avslørt, men ikke avvist. Og når jeg holder meg nær til Jesus merker jeg at fasaden begynner å slå sprekker. Når jeg ikke holder meg nær til Jesus, da er jeg mer egoistisk og mer negativ. Da bryr jeg meg mer om at jeg skal ha det bra enn at kjæresten min skal være lykkelig. Da kan jeg finne på å bli sjalu når det skjer bra ting med folk jeg er glad i. I stedet for å glede meg med dem.

Som du forhåpentligvis forstår, prøver jeg å rive ned fasaden. Det kommer sikkert til å ta lang tid, men nå er jeg i gang. Hvis du har lyst å være med, har jeg følgende utfordring:

Neste gang vi treffes, ikke smil hvis du egentlig føler for å grine. Si at du har det skikkelig dritt når jeg spør deg hvordan du har det (jeg skal prøve å ikke stille det utrolig førende spørsmålet «har du det bra?») – hvis det er sånn det er. Jeg kan ikke love at jeg kommer til å takle det perfekt. Jeg kan ikke love at jeg kan gjøre alt bra. Jeg lover deg derimot en klem. Og jeg lover at i lengden kommer det til å hjelpe oss begge at vi slutter å bygge fasade. Det kommer til å gjøre oss mer ekte, slik vi er ment å være. Mer lik Jesus. Sånne mennesker er det beste som fins.

Og så lover jeg at jeg skal fortsette å prøve å holde meg nær Jesus, sånn at jeg kan møte deg sånn som Han møter deg. Elsket for den du er. Avslørt, men ikke avvist.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Gud og Jesus og og kristendom og sånn

6 responses to “Avslørt, men ikke avvist.

  1. Hmm… Gode tanker. Vi må leve i lyset, som Bibelen sier.

    Men jeg tror også vi gjemmer oss bak fasaden noen ganger, fordi vi ikke orker å ta oppgjør med det vi sliter med. Det er ikke nødvendigvis frykt for at andre ikke skal like oss, men heller frykt for at vi ikke vil klare å ordne opp i problemene, eller for at vi skal dra folk med ned i gjørma i stedet for at de skal dra oss opp. Jeg har hatt det sånn.

    Andre ganger vil vi kanskje bare ikke bry andre med problemene våre. Eller vi har for kort tid. Man møter noen på bussen, og har ikke tid til en prat om hvordan man har det. A:»Hei, åssen går det?» B:»Dritkjipt. Jeg har vondt i ryggen, mistet jobben og strøyk på eksamen» A:»Okei, det var dumt, men jeg må stikke nå. Ha det bra!»

    Noen ganger prøver vi kanskje til og med å fornekte at vi har det kjipt. Vi later som vi har det bra, både for oss selv og andre.

    Leve i lyset. Sårbare, men sterke i Gud og i hverandre. Det ville vært fint.

    Men tror du at vi alltid skal fortelle alle akkurat hvordan vi har det når de spør? Jeg vet ikke. Kanskje hadde det vært bra. Kanskje hadde det bare blitt fryktelig slitsomt.

    • Så fint at du kommenterer, Eirik, det liker jeg kjempegodt.

      Jeg tror du har rett. Ofte er det sånn at jeg er redd for å erkjenne ting som er kjipt, eller si det høyt – for da blir det plutselig så virkelig. Samtidig tilsier erfaringen min at når jeg faktisk tør å vedkjenne meg ting – da blir de (i tillegg til virkelige) plutselig litt mindre skremmende. Acceptance is the first step to recovery, på en måte 🙂

      Kanskje skal vi ikke fortelle alle akkurat hvordan vi har det. Men jeg tenker at hvis jeg vil være Jesus sin disippel vil jeg prøve å stille meg åpen for at de som har noe på hjertet, skal tørre å si det. Selv om det kan bli ubehagelig for oss begge. Det hadde vært litt drit om du møter Gud og så sier Han «sorry, problemene dine er litt for ille til at jeg kan takle dem»… Og jeg ønsker å møte folk sånn som jeg tror Gud møter dem. Jeg tror helt sikkert det av og til kan bli slitsomt der og da, men forhåpentligvis hjelper det i lengden. Hva tror du?

  2. Kristian med K

    Fine tanker, Kristin.

    Jeg ville bare si, selv om jeg ikke treffer deg så ofte, at jeg kan leve lenge på en klem, og at det er sånt som er med på å holde meg gående når jeg holder på å rakne, så du skal vite at du blir satt pris på for at du er sånn du er.

  3. Amen, Kristin! Det er jeg såååå enig i! Kanskje nettopp når vi forteller hvordan vi faktisk har det, så kan vi finne hjelp og støtte til å komme oss videre og glede oss over hverandre! 🙂

    Stor klem

  4. Sonja

    Eg våge meg frampå me et «halleluja»! Så nydeligt d va å lesa detta, Kristin=) Havna innpå bloggen din tilfeldigvis(eller Gudfeldigvis) og må bare sei takk for d du skreiv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s